en liten sak e skreiv når e hadde mye å fundere over her en dag.. O.o


Det var en gang da jeg var noen få år yngre
Jeg møtte en som fikk meg til å svimle
Dagene gikk
Mange smil jeg fikk
Solen skinte og jeg hadde sluttet å legnte
Helt til jeg så ut en dag å så at det regnte.

Det som brukte å smake godt
Smakte ikke annet enn bittert og vått
Å misunne andre for det man ikke kunne være
Er som å smake på en råtten pære
Å ikke strekke til slik man ville
Å ikke legge merke til hvilken sang som spilles
Bare høre sin egen sang og sus i hodet
Å lyge til alle man kjenner for ikke å miste grepet
Sannheten om hva en har opplevd før man har skjønt det selv
Da tenker man: vekk meg ti år seinere, jeg svinner hen.


Det som en gang var noe fint å se på
Bleknet og stivnet til
Det man vet er ikke alltid rett
Man kan se seg selv falle lett
Det gjør vondt å ikke kunne fortelle
Hvorfor man går på en smell
Men fortsatt går i samme felle..
Igjen og igjen og igjen.

Da jeg endelig skjønte at jeg hadde gått meg vill
Hadde ingen lyst å høre meg si
At jeg ikke hadde lyst til å leve slik
Sånn som det er når man ikke bestemmer selv
Bare lever med og håper det vil gå over med lykke og hell

En dag kom jeg meg fri
Alene stod jeg og måtte begynne på ny
Tenkte at jeg ikke hadde et sted å starte
Noen år eldre, men det fikk meg ikke til å prate
Stengte en dør som kanskje aldri burde blitt lukket
Å føle seg mislykket,
Er som å se på seg selv som et lys som er blitt slukket…

Å komme seg videre er ikke alltid lett
Å bli dømt av andre for å prøve,
Er som å nappe øyebryn med pinsett
Å elske noen har jeg aldri visst noe særlig om
Jeg trodde, men jeg tok feil som alltid.
Å ta feil er det verste jeg vet.

Tørr man prøve er man tøff
For kjærlighet kan være veldig røft
At alt er jævlig kan jeg ikke si.
Men så er det verste som finnes sjalusi.
Et sår kan alltid leges,
Men et hjerte vil aldri bli det samme
Derfor skal man aldri la noen få passe på det
Inntil man vet at det virkelig er verdt det.